hits

Sterke meninger

Hva betyr en hundrelapp?

Det er mange svar på det spørsmålet, og for mange i min egen aldersgruppe ville sikkert de fleste ha svart "en frappuccino på Starbucks", "en mascara på H&M" eller "en burgermeny på Mc Donalds". Men, faktum er at en enkelt hundrelapp kan bety så uendelig mye mer! Derfor ble jeg så glad når det datt ned en mail i innboksen min fra Cuponation, på vegne av Fattighuset, her om dagen.

Nå er det snart jul, og selv om jeg selv sitter hjemme i min egen trygge leilighet, med Macen på fanget, og blogger om eventer og fancy klær, er det dessverre ikke alle som er like heldige som det jeg, og sannsynligvis også du, er. 

Selv om en hundrelapp bare gir meg en mascara, kan en hundrelapp hjelpe et menneske som sover ute på gata så utrolig mye mer. Ved hjelp av Fattighuset kan den hundrelappen bidra til både mat, drikke, varme og kanskje en bok? Mer skal faktisk ikke til før noen får en betydelig bedre jul.



Vi tenker ikke over det mens vi drikker den, men én enkelt Frappuccino fra Starbucks kan faktisk gjøre en forskjell.

Ved å skrive dette blogginnlegget kan jeg faktisk gjøre en forskjell. Ikke bare ved å snakke med dere, men ved at Cuponation donerer vekk hele 100 kroner til Fattighuset i Oslo, for hvert eneste blogginnlegg som blir skrevet om saken. Det er helt sant! Alt du trenger er en blogg, og du kan faktisk gi bort selve julen i gave til et annet menneske. Er ikke dét julemagi, så vet ikke jeg!

Om du ikke har en blogg selv, kan du selvfølgelig også gi bort hundre kroner helt på egenhånd. ELLER, du kan strikke en genser, gi bort gamle eller nye leker, melde deg som frivillig... det er ikke måte på hva du kan gjøre, om du faktisk ønsker!

Så, med dette oppfordrer jeg alle mine kjære bloggkollegaer til å gjøre det samme! Skriv om saken, få sendt 100 kroner til Fattighuset. Det koster oss ingenting, men kan hjelpe så utrolig mye!

Håper dere får en strålende kveld, alle sammen!

- Katinka <3

Julehysteri

Seriøst, hva i alle dager er greia med dette julehysteriet? Jeg mener (med fare for å høres ut som en bitter gammel dame), det får da være grenser for hvor tidlig denne julestemningen skal komme snikende.

Er det bare meg, eller kommer disse overveldende juledekorasjonene tidligere hvert eneste år? Det var vel ikke sånn at butikkene satt opp juledekorasjonene allerede i september når jeg var liten også, var det vel?

 
Okei, så nå er det altså blitt 18. november, og det er kanskje blitt en smule mer innafor og skulle pynte til jul. Jeg skal ærlig innrømme at jeg snek meg inn på butikken for å raske med meg litt julegløgg og pepperkaker i går kveld. Jeg har gått over til den mørke siden! Men, det var mens jeg sto der og så på alle de gigantiske rekkene med fem forskjellige typer julebrus, peppernøtter, julemarsipan, havreflarn og andre godsaker at det gikk opp for meg at dette egentlig har gått litt for langt.

Jada, jeg føler meg som en gammel kjerring som står her med pekefingeren mens jeg skriker om at alt var så mye bedre før i tida, og det er ikke det jeg prøver på. Misforstå meg rett - jeg elsker jula! Jeg er en av de som insisterer på å se på "Tre nøtter til askepott" HVEEER julaften, og får et panisk anfall om ikke julestrømpen er klar når jeg står opp. Det er ikke alle julegavene og forbrukersamfunnet vårt jeg hovedsaklig skal klage på, det er bare hvor forbaska tidlig hele dette sirkuset begynner.

Når ble det egentlig normalt å begynne med julen i slutten av september?



Det er greit nok at jeg jobber i pressen og blir invitert på julearrangementer i slutten av august. Det er greit, fordi jeg forstår at enkelte ting må vises såpass tidlig om papirmagasinene skal få lånt klærne, tatt shoots, redigere bildene, skrive sakene, og få sendt bladet til trykk før det havner i hyllene i november/desember-nummeret. Derfor har jeg en viss toleranse for julefokus mens jeg fremdeles ligger i bikinien på Huk-stranda.

Det jeg derimot ikke har forståelse for er når butikkene begynner å henge opp julepynt allerede i september. Pynt som er beregnet på oss vanlige dødelige. Vi som skal handle julegaver, og fremdeles har over tre måneder på oss til de må ligge ferdig innpakket under juletreet i sin fulle prakt. Til informasjon er tre måneder det samme som en fjerdedel av et år. EN FJERDEDEL! Just saying.

Jeg mener... jeg er fremdeles på jakt etter sommerkjoler i september, jeg tviholder på utegrilling og sene sommerkvelder, og rundt meg begynner de røde julekulene og henges opp i vinduet. Det rett og slett ikke greit!

Vet dere forresten når julegata i Bogstadveien ble åpnet? Allerede 5. november var hele julegata klappet og klar. Julelyktene hang mellom hver husvegg, parken var dekorert med lyslenker, og kl. 20:00 samlet alle og enhver seg for å nyte levende musikk, gløgg og pepperkaker.

Selvfølgelig er det hyggelig med jul. Jeg elsker jul! Det at det har blitt et kommersielt konsept basert på julenissen framfor sin opprinnelse som hellig høytid er en annen sak. Men, hvorfor i alle dager må de begynne så tidlig? Om all pynten allerede er hengt opp i slutten av oktober, hva i all verden skal vi da bruke adventen til? Vi er jo allerede ferdig med å vente. Når desember kommer har vi jo ventet i to måneder allerede.

1. desember og julekalenderen er der for en grunn. Det er 1. desember juletiden begynner. Da har vi faktisk 24 dager på oss til å vente, drikke julebrus, handle julegaver, og se på julefilmer. Du rekker det helt fint, selv om du ikke begynner allerede i september.

 

- Katinka <3

Kunsten å date seg selv

Så, nå sitter jeg godt innpakka under dyna, og stappa full av baconsnacks. Håret er fremdeles vått av det utrolig irriterende regnet som ikke vil gi seg om dagen, men jeg er fremdeles i godt humør, for jeg har akkurat vært på en skikkelig koselig date - med meg selv.

Tidligere i kveld tok jeg nemlig initiativet til å dra på kino, men det var visst ingen som hadde verken tid eller lyst til å være med meg. Så, der satt jeg da, med skjegget i postkassa, og så på traileren til "Gone girl". Og det var da tanken slo meg, er jeg egentlig avhengig av noen andre for å se denne tilsynelatende kule filmen på kino? Selvfølgelig gjør jeg ikke det!

Alt jeg trenger er et stort beger med baconsnacks, en halvliter cola, litt sjokolade, et stooort og behagelig skjerf. Samt en kinobillett da, selvfølgelig. Så, hvorfor er vi alle blitt så opphengt i dette med at man ikke kan dra på kino alene?

Jeg har nemlig tatt opp dette temaet med flere venninner ved flere anledninger, og svaret er alltid det samme... "Kino alene? Nei, det hadde jeg aldri gjort! Hahaha, ser ikke folk rart på deg da?". De er faktisk oppriktig redd for at de andre kinogjestene skal tro at de ikke har noen venner, eller noen andre som har lyst til å gå på kino med dem.

Hvorfor er det blitt sånn, at vi faktisk er mer bekymret om hva andre mener om oss, enn hva vi mener om oss selv? Om du har lyst til å se en film, så skal du da pokker satans meg få lov til å se en film! 

Kjøp deg popcorn, baconsnacks, eller whatever turns you on, ta på deg de diggeste klærne du har, og synk ned i kinosetet! Og, vet dere hva det beste ved det hele er? Ingen date betyr også ingen å pynte seg for. Så, la push-up bh-en ligge igjen i bunnen av skapet, og ta på deg en hettegenser i stedet. 

Tror du noen av de andre kinogjestene bryr seg om du dropper å legge et ekstra lag maskara? Selvfølgelig ikke! De er for opptatt med å passe på at deres eget lag med sminke sitter som det skal, og at ingen andre ser rart på dem. Det er jo tross alt ingen som ønsker å bli sett på med dømmende blikk.

Og dere... det er nå hemmeligheten kommer! Er dere klare? Når du først innser at den beste daten du kan ha faktisk er deg selv, da blir verden så utrolig mye lettere å forholde seg til! Haha, misforstå meg rett... jeg har absolutt ikke noe imot å ha noen å dele både brus og potetgull med i romantiske anledninger, men det er da ingenting i veien for å nyte det i eget selskap innimellom heller. Det gjør meg verken bitter, sær eller ufyselig.

Jeg skal selvfølgelig ikke late som om det ikke er rart å bestille kinobilletter til én person. Det kan føles ubehagelig, nettopp fordi man er så overbevist om at alle andre kommer til å se rart på deg. Men, så kommer jeg ned til kinosalen, og jeg innser at alle er for opptatt med seg selv, til å i det hele tatt legge merke til meg.

Og det fine er jo at jeg faktisk ler like høyt av Ben Affleck sine vitser på lerretet, og jeg blir fremdeles like fanget av filmens historie. Baconsnackset smaker også like godt, selv om jeg ikke har noen ved siden av meg.

Alle anstrengelsene jeg har gjort med å plassere meg litt utenfor den største folkemengden, og litt bak i salen, sånn at jeg ikke skal stikke meg ut, er egentlig helt forgjeves. Jeg kunne ha plassert meg i midten på første rad, og det er fremdeles ingen som hadde brydd seg.

Og så er det jo utrolig deilig å ta seg en liten pause i hverdagen, med seg selv og sine egne tanker! Uten selskap er det heller ingen som kan fortelle deg at de aller helst ville sett en annen film, at de vil ha popcorn i stedet for baconsnacks, eller at de sååå gjerne ville tatt en øl etterpå, selv om du er så sliten at du nesten sovner stående. Med andre ord - du kan være så egoistisk du bare vil! 


Så, det var min lille hemmelighet. Jeg liker å gå på kino alene! Det er forresten ikke alt jeg liker å gjøre alene... jeg liker også å sitte på kafé alene, gå tur alene, dra på museum alene. Og i selskap med noen, selvfølgelig! Jeg sier som Ole Brum - Ja takk, begge deler! 

Jeg så forresten filmen "Gone Girl", og den var fantastisk bra! Den anbefales på det varmeste, for de som bryr seg. 

Så, noen av dere andre som drar på kino alene? 

 

- Katinka <3

Vekket av nakenbilder

Ja, for det var akkurat det som skjedde! Da jeg våknet av alarmen kl. 08:00 i dag tidlig mens jeg gned meg forvirret i øynene, skrudde alarmen av halvt i søvne, og ble liggende å stirre i taket mens jeg tenkte "finnes det en lur unnskyldning til å bli liggende under dyna?" hadde jeg liten anelse om hva som var i ferd med å skje.

Jeg tastet inn kodelåsen på mobilskjermen for å se hvem som hadde prøvd å få tak i meg løpet av natta. Og hva lyser mot meg der? Hele fem motatte meldinger! Jeg drar fingeren intetanende til høyre... og så, BÆÆM! 

Der lyser det et par nakne pupper mot meg fra displayet. Ettergfulgt av... enda mer pupp, som igjen ble etterfulgt av en naken rumpe. Whaat? Over bildene lyser navnet Kristin Gjelsvik. Er det nødvendig å si at trøttheten forsvant som dugg for morgensolen?!

HAHAHA! Cirka ti sekunder etter bildene har tikket inn på mobilen kommer den første paniske tekstmeldingen fra min kjære venninne. Med STORE BOKSTAVER, og nok utropstegn til å dekke en hel fotballbane i England. Hahaha, flausen var et faktum.

Det verste er at jeg søren meg kunne føle panikken hennes helt inn i hjerterota mi. Åh, det er så utrolig forferdelig. Dere vet det lille brøkdelssekundet når dere innser at tekstmeldingen er på vei til feil person? Da dere prøver å skru av nett-tilgangen til telefonen, sånn at mms-en kanselleres, eller skrur av hele telefonen i full panikk. Hahaha, been there, done that! 

En ting er å sende et hjerte eller en kyssemunn til sjefen, liksom. Shit happens, men når du klarer å sende intime bilder av deg selv til feil person. Auch, den svir! Hahaha, MEN la meg bare si én ting til dere som måtte lure... Kristin ser altså ganske så smashing ut! Så, da er det avslørt liksom. 

Det var med andre ord ikke sånn at jeg ble merket for livet. Jeg har ingen traumer av noe slag. Egentlig var det en ganske fin måte å våkne på, så... ka du tru, Kristin? Skal vi gjøre dette til en rutine? HAHA! ;)

Nei, nok om denne morsomme starten på dagen. Dere kan jo lese mer om Kristins panikk HER. Som de fanatiske bloggerne vi er, har vi selvfølgelig skrevet om hendelsen begge to!

Jeg oppfordrer dere herved til å sende et nakenbilde til feil person i dag! Gi dem en liten kickstart på kvelden. Det anbefales! Haha! Og forresten... her har dere responsen min på de overraskende bildene.

Så, det løste seg vel ganske greit det her også, eller hva? Vennskapet er ikke ødelagt! Haha, og takk gud (eller noe annet) for det! For, herligere jente enn Kristin skal du lete lenger etter! :D

 

- Katinka <3

 

Kjære (helvetes) NSB...

WARNING: Jeg kan advare dere allerede nå om at dette innlegget inneholder både syting, klaging og kjefting. Om du leter etter en solskinsshistorie får du hoppe over dette innlegget, og heller komme tilbake i morgen, da skal jeg nemlig på presseevent for å se på sommermoten 2015! DET blir koselig. Togturen jeg hadde på fredag var ikke fullt så koselig, and here´s why...

La meg først presisere at jeg var ved godt mot da jeg gjorde meg klar for den 2,5 timer lange togturen til Lillehammer. Jeg hadde våknet av vekkerklokka, ordnet meg i den sinnsykt fete skinnjakka mi fra Envii, og kjøpt med meg både baguette med kylling tandoori, og appelsinjuice, til å nyte på reisen. Med andre ord - da jeg satt på perrongen og ventet på toget var jeg ved godt mot. Verden smilte. Jeg hadde til og med fulladet batteri og flere filmer på ipaden. Alt lå til rette for en bra reise.

Det var riktignok før toget kom kjørende inn på perrongen. Først og fremst var det et lokaltog som skulle kjøre oss. Lokaltog? Fra Oslo til Lillehammer? Når i all verden ble det lokalt? Til dere som ikke vet hva et lokaltog er... det er de togene med ekstra mange (for ikke å snakke om harde) seter, som har de der "klappsetene" langs veggen. Men, samme søren. Jeg har frisk rygg, er foreløpig bare halvveis til femti, og har litt å gå på. Jeg takler et lokaltog med harde seter.

Det jeg derimot ikke takler er dette:

Ja, dette er altså et tog som skal til Lillehammer. Nei, det er ingen t-bane i rushtrafikken. Og til dere som lurer... jeg tok meg altså friheten til å sensuere ansiktene til mine stakkars medpassasjerer. Det er mulig de ikke ønsker å bli gjenkjent i denne traumatiske situasjonen.

Det er kanskje ikke nødvendig å fortelle dere at det var praktisk talt å umulig å finne meg en sitteplass på toget?

Det morsomme er at dette bildet faktisk ikke yter situasjonen rettferdighet. På bildet ser det nemlig ut som om det er noen kvadratmeter med plass på gulvet der. Make no mistake - det var det ikke. Noen minutter etter jeg tok bildet kom det nemlig en heseblesende dame med barnevogn og to store ryggsekker inn på toget. Tror dere noen av dem på klappsetene reiste seg for å gjøre plass? Selvfølgelig ikke. Her var det en kamp mellom liv og død. Et sete på det toget her ville ikke blitt byttet mot tusen kameler, eller en gryte med gull. 

Bildet gir deg heller ikke muligheten til å lukte den lukten som oppstår når flere hundre mennesker presses inn på en liten plass, med svette jakker og våte skjerf. Eller lydene som oppstår av stressa småbarnsmødre, slitne pendlerpappaer og utålmodige barn. Så, mens mine medpassasjerer tok til smarttelefonene for å flykte inn i en alternativ virkelighet ble jeg stående med bagen på ryggen, og den etterlengtede tandoori-baguetten i posen. 

Så, mitt spørsmål blir da til dere, kjære NSB, er dette forsvarlig? Og ikke minst - er dette strengt tatt nødvendig? Jeg forstår det at vi ikke har plassreservasjoner på togreisene lenger, men det burde da for pokker være mulig å få et system på hvor mange billetter dere selger hvert togsett.

Jeg lurer også på om dette egentlig er lov. Jeg mener, med fare for å høres ut som en hysterisk småbarnsfar, hva skjer om dette toget  egynner å brenne? Eller om en gal terrorist kommer løpende på med et maskingæver, eller om vi rett og slett kræsjer? Jeg lurer på hvordan dere skal klare å få alle ut i tide, for dette kan virkelig ikke være sikkerhetsmessig forsvarlig.

Og, hvorfor i alle dager er det ingen som tar tak i det her? NSB sitter med monopol på togreisene våre. Om et monopol betyr at jeg er nødt til å betale 300 kroner (SOM STUDENT) for å reise 2,5 timer med et tog som er så stapp fullt at jeg ikke får sitte, så er det noe som er riv ruskende galt i systemet.

Da er jeg faktisk (gud bedre, dette trodde jeg aldri at jeg skulle si), enig med den blå regjeringen. Kanskje det ikke så dumt at enkelte offentlige tjenester får litt konkurranse likevel? 

Nå hører det riktignok med til historien at jeg fikk en sitteplass til slutt. Jeg måtte bare smøre meg med 45 minutter tålmodighet først, og jobbe meg taktisk frem mot målet.

Allerede på Gardermoen var det nemlig noen få som forlot den bevegelige konsentrasjonsleiren, og det førte til at jeg klarte å kapre trappa i midtgangen. Der skviste jeg meg inn mellom glassveggen og baksiden av et sete, frem til noen flere forsvant på Eidsvoll. Da klarte jeg endelig å komme meg til et sete.

ENDELIG, tenkte jeg. Jeg dro fram den etterlengtede tandoori-baguetten, og skulle akkurat til å ta en bit. Så hører jeg en stemme fra nabosetet "Heisann, du. Hvor er så du på vei?". Jeg snur meg mot en smilende fjes. Jeg har med andre ord klart å havne ved siden av en snakkesalig, ensom og gammel mann. Han vil gjerne ha selskap på veien, og skal selvfølgelig også kjøre helt til endestasjonen - Lillehammer.

To timer senere, og en hel livshistorie om barn, barnebarn og sveler med brunost kjører vi endelig inn på stasjonen i Lillehammer. Det å tenke at jeg betalte 300 kroner for denne opplevelsen. Vel... man får vel bare le av det. Men, la meg si det sånn - det blir en stund til jeg kjører tog neste gang! 

 

- Katinka (som for anledningen har satt et søkelys på "first world problems"). 

#Bloggerissues

Åiåiåi, dette innlegget har jeg tenkt lenge på å skrive - og endelig er det her! Wohooo! Jeg skal nemlig ta meg bryet med å fortelle dere litt om det som egentlig skjer "behind the scenes" hos en blogger som er litt over gjennomsnittet opptatt av hvordan bildene og layouten ender opp med å se ut på bloggen.

Så, for dere som tror at de største bloggerne hviler på laubærbladene, knipser noen få bilder om dagen, og generelt bare drikker gratis champagne mens pengene renner inn på konto - tro om igjen. Jeg er ikke i nærheten av å være på topplisten, har en annen hovedinntekt, og bruker likevel flere timer om dagen på å få denne bloggen til å se bra ut. 

Haha, vennligst legg merke til at dette innlegget er skrevet med en god dose selvironi, og at jeg er fullt klar over at det ikke er normalt å skulle løpe ned på butikken for å kjøpe blåbær før man knipser bilder til bloggen... ikke for å spise dem, selvfølgelig, men for å strø de rundt en leppepomade sånn at den ser ekstra fresh ut.

Det er heller ikke normalt å ommøblere hele stua for å få et enkelt produktbilde av noen hudpleieprodukter. Så, under her følger noen eksempler på rare ting jeg har gjort, for å skape de innleggene dere tidligere har sett på bloggen.



1. Ommøblering av stua

Okei, la meg først åpne med å si at leiligheten min virkelig ikke er bloggvennlig på en plass (og ja, det er noe som heter en bloggvennlig leilighet. Den er lys, inneholder lite farger, og har rene flater man kan ta bilder av). Min leilighet har på sin side lysegul tapet, en stor svart skinnsofa fra 90-tallet, et gult tregulv, og generelt veldig lite rene flater.

Misforstå meg rett - leiligheten er koselig i virkeligheten. Den har personlighet, og det er en fin prisklasse for å være såpass stor midt på Majorstua. MEN, det er altså ikke like praktisk når man ønsker å ta noen freshe produktbilder til bloggen. 

Så... i et desperat forsøk prøvde jeg naturlig nok å skape mitt eget lille "fotostudio" i stua. Haha, hvordan jeg gjorde det, spør du? JO, nå skal du høre her. Jeg ryddet stuebordet, dro fra gardinene, kidnappet stuebordet til min kjære samboer Jon-André fra soverommet hans, og stilte det deretter i 90-graders vinkel som en bakgrunn på stuebordet. Til slutt toppet jeg det hele med noen falske blomster fra Ikea som pynt. De tok jeg logisk nok fra vasen i stua.

Haha, snakker vi prosjekt eller? Vet dere hvor lang tid jeg brukte på å tenke ut det her? Hele to dager! Og, jeg tuller virkelig ikke når jeg sier at det var den eneste måten å få bildene noenlunde freshe på! Haha, det sier litt om hvor fotogen leiligheten min er.

Resultatet kan dere se her.

2. Shopping av blåbær

Okei, da jeg fikk den leppepomaden her i posten var jeg frelst. Det er ikke alt jeg får tilsendt jeg gidder å blogge om, men denne leppepomaden luktet faktisk så godt at jeg ikke bare blogget om den... jeg løp ned på butikken for å ordne et skikkelig sexy fotoshoot til den.

Jeg sto ærlig og oppriktig talt midt på kjøkkengulvet, med leppepomaden i hånden, og tenkte "hva kan jeg gjøre for å gjøre denne leppepomaden sexy?". Svaret var jo selvfølgelig innlysende... FERSKE BLÅBÆR! Alltid sexy, am I right?

Og til dere som tror at blåbærpynt bare kan strøs rundt leppepomaden, og så ser det fresht ut... think again! Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto på kjøkkenbenken og danderte blåbærene sånn at de skulle ligge HELT perfekt. Hah! 

Resultatet kan du se her.

3. Fotoshoot med krøllete sengetøy

Okei, har jeg fortalt dere om konseptet fotogent sengetøy? Dere vet det der freshe, crispy og hvite sengetøyet alle toppbloggerne poster "Sunday morning" innleggene sine fra, mens de gjemmer ansiktet halvveis bak dyna og en kaffekopp? DET er et fotogent sengetøy.

Dynene ser store og fluffy ut, og det ser ut som om man sover på et hotell hver eneste natt. Jeg skal skaffe meg et sånt sengetøy, tror jeg. Det hadde gjort hele bloggfoto-hverdagen min så utrolig mye enklere. 

Uansett... her ser dere hvordan jeg løste det da jeg fant ut at jeg skulle skrive et innlegg om ting jeg alltid har med meg i veska. Jeg listet meg rett og slett inn på Rikke (min andre samboer) sitt rom, og lånte dyna hennes som bakgrunn! Haha, er ikke jeg løsningsorientert, så vet søren ikke jeg.

Vel, nå var jo dette sengetøyet en smule krøllete, så ideelt sett burde man sikkert ha en egen dobbeltsend med nystrøket hvitt sengetøy, som man aldri egentlig sover i. Så langt har imidlertid ikke jeg kommet ennå. Kanskje Fotballfrue har?

Resultatet kan du ser her.

4. Leppestifter og kyssemerker

Nok en gang hadde jeg et produkt jeg ville dele med dere alle sammen. Denne leppestiften fikk jeg imidlertid ikke tilsendt i det hele tatt. Denne har vært med meg i to år, og er fremdeles en av de viktigste elementene i sminkepungen min. Den gir ethvert antrekk et lite push!

Men igjen... hadde jeg bare lagt leppestiften ned på et hvitt bord før jeg tok bilde av den, så hadde det blitt en smule kjedelig. Jeg måtte finne på noe bedre enn det.

Det var da tanken om sånne stilige hvite servietter fra filmer slo meg. Du vet, de der som kvinnene i baren pleide å lage kyssemunn på, før de sendte telefonnummeret over disken til bartenderen? Det var jo en sexy idé.

Jeg gjorde det beste jeg kunne med et improvisert hjerte, et A4-ark fra kopimaskinen, og noen kyss fra mine egne lepper. Og, om dere trodde jeg fikk det et symmetrisk hjerte på første forsøk... tro igjen! Jeg tror vi snakker fem ark, brukt på begge sider, før det satt som det skulle. 

Resultatet kan du se her.

 

Haha, OKEI, da tror jeg rett og slett at jeg fortalt nok om mine perfeksjonistiske bloggeproblemer for én dag. Jeg er ikke gal. Helt sant. Lover.

Neida, men altså... jeg gjentar poenget mitt én gang til her: Til dere som tror det er lett å være blogger - tro om igjen. Til dere som tror innleggene kommer av seg selv, og at man bruker 20 minutter på å slenge sammen noe materiale - tro om igjen. 

Nå er ikke dette fulltidsjobben min, men GUD så respekt jeg har for folk som lever av dette, som legger ut to innlegg om dagen, og som har holdt på i flere år. Hatten av for dere! 

 

- Katinka <3 

Hvorfor dette hatet?

Det har gått seks dager siden Britney var på besøk i Norge for å vise fram undertøyskolleksjonen sin i Norge. Sju dager siden den mest ivrige fansen kunne se undertøyet på den gigantiske catwalken i Danmark. 

Igjen sitter Norge igjen med et to minutters intervju om menn og undertøy hos VG, fire stive bilder av noen utvalgte bloggere som fikk møte henne, og en haug dårlige anmeldelser. Det gjør meg sint.

Motejournalist hos Vixen, Ida Einarsdottir, stemplet undertøyet som så "tacky at selv ikke Hugh Hefner ville puttet det på coveret", i en artikkel hos Dagbladet. Min Mote-ansvarlige Sonia Vold mente noen av trusene fikk det til å se ut som om du brukte bind.

Sigrid Hvidsten skrev en kommentar for Dagbladet, hvor hun blant annet spurte hva som er verdien av en fallert popstjerne. Kommentarfeltet raste, og ble etterhvert stengt. Innlegget ble delt på Europas største fanside for Britney, kalt "Britney Spears Norge", og videre blant Britney-fans hele landet over. De var rasende.

Jeg er den første til å innrømme at jeg er en Britney-fan, og at jeg har vært det siden jeg var ni. Jeg reiste selv ned til Danmark for å se på kolleksjonen hennes, før jeg tok første fly hjem igjen, sånn at jeg fikk med meg visningen her i Norge også. Jeg sier på ingen måte at jeg er objektiv uten egeninteressert i denne saken. Likevel sitter jeg igjen med spørsmålet - hva er det egentlig pressen har imot fenomenet Britney Spears?

Nå er selvfølgelig tabloidjournalistene generelt opptatt av katastrofer, og negativ omtale. Det generer mer klikk. Men, folkens... det er sju år siden hun barberte hodet og hadde et offentlig sammenbrudd. Siden den gang har hun sluppet fire nye album, vært dommer i den amerikanske versjonen av X-Factor, og nå også lansert sin egen undertøyskolleksjon.

Man kan stille seg selv spørsmålet om hva som er motivasjonen når de tabloide avisene anmelder undertøyskolleksjonen. Er det simpelthen å gi forbrukerne en oversikt over hvilket undertøy de eventuelt burde satse på, eller er det en måte å melke Britneys skandalestatus på?

Og, hvor mye av kolleksjonen har egentlig anmelderne fått se før de anmelder den? Har de selv vært til stede på showet hvor hele kolleksjonen blir vist i sin helhet, eller har de blitt tilsendt noen tilfeldige packshots? Jeg synes den type informasjon er relevant, og skulle gjerne sett den i artikkelen.

Vi som lesere får nemlig bare se fem av bildene, til tross for at kolleksjonen inneholder hele 85 plagg. Jeg lurer på hvorfor, og eventuelt hvor mange anmelderen har sett. Ida skal selvfølgelig få lov til å mene det hun vil om undertøyskolleksjonen, og jeg regner med at hun har sett alle plaggene i sin helhet. Det er derimot en redegjørelse fra Dagbladet om hva som er blitt vurdert, og hvordan det er blitt vurdert, jeg savner.

Hadde Dagbladet og VG tatt seg bryet til å anmelde en undertøyskolleksjon fra Cubus, H&M, eller kanskje til og med Victoria´s Secret? Sannsynligheten er relativt liten, dessverre. Det er opplagt at det verken er undertøyet eller forbrukerveiledningen de er opptatt av her. De vil se om Britney er sliten, om kjærlighetsbruddet tærer på henne, og om det har oppstått noen mørke ringer under øynene. For, var ikke det smilet litt påklistret og falskt?

De bryr seg katta om undertøyet. Det er bare et skalkeskjul for å spørre om Britney har besøkt Tinder etter bruddet, og om hun har noen norske menn i kikkerten. Får de ikke svaret de er ute etter, svarer de med å skrive kommentarer om en fallert popstjerne som ikke gir av seg selv. Om skitne røde løpere, og Britney som sniker seg inn bakveien.

Igjen står vi med notisblokka og fotoapparatene, mens vi spør oss selv om hvorfor Britney ikke tar seg tiden til å prate med oss. Hvorfor vi ikke er viktigere for henne og managementet hennes, og hvorfor vi ikke får noen skikkelig intervjuer når hun først er her. Vel, spør du meg er det kanskje ikke så rart at det er 10 år siden hun var her sist. Antakeligvis går det 10 år til til neste gang. 



HER ER MIN OPPLEVELSE AV UNDERTØYSSHOWET:

Det som egentlig skulle være et hyggelig innlegg av typen "SE! Jeg var på undertøysshowet til Britney i Danmark, og det var amazing!", utviklet seg til å bli noe helt annet. Jeg vil likevel dele noe av min opplevelse, og mine tanker etter jeg hadde vært på showet. For ikke å snakke om de kule bildene! 

Så... vennligst overse den sinte tonen ovenfor, og se på de fantastisk juicy antrekkene, og den sexy stemningen som rådet da Britney Spears inntok catwalken med undertøysmoddelene sine i Danmark, forrige uke. 

For det første... for et opplegg! Herregud. Her snakker vi full sal i Forum København, med nærmere 10.000 tilskuere. Med artister som Ida Corr på gjestelisten, og noen ganger med Britneys egen musikk i bakgrunnen, spankulerte modellene nedover catwalken. 

Stemningen var til å ta å føle på. Folk hylte, klappet og skrek. Det var mannlige dansere i bar overkropp, det var modeller med sexy undertøy. De hadde glitter i hendene som de blåste på fotografene. De hadde flosshatter, stokker og sirkus-inspirerte antrekk.

Modellene vinket til publikum. De high-fivet med hverandre på scena. De lekte seg, og de hadde det moro. De kom i alle størrelser, og jeg tror til og med jeg kunne se litt appelsinhud på noen av dem! Akkurat som Britney hadde lovet... undertøyet var laget for jenter i alle størrelser, med alle preferanser. Jeg applauderer, og bøyer med i støvet! 

Da jeg satt der, på femte rad, med munnen halvåpen i et begeistret smil, slo det meg hva dette minte om. Artister som synger live på scena, modeller med personlighet, store kostymer rundt undertøyet... det minte meg om Victoria´s Secret! Og er det noen du vil bli sammenlignet med i undertøysverden, er det vel nettopp dem! 

Spesielt den helt svarte serien falt i smak hos meg. Den med store gullsmykker hengende over magen, nedover skuldrene, på hodet. De tjukke kjettingene minner om den forrige kolleksjonen til Moschino, og det er overhodet ikke en dårlig ting for min del! Den hudfargede serien falt derimot litt gjennom (se på det, så objektiv atte!).

Alt i alt? Terningkast 5!














 

- Katinka