desember 2014

Oppskrift: Juletrøfler



Hah! GOD JUL! Nå er det søren ikke lenge før klokka slår tolv, og det offisielt er den 24. desember. I dag har det faktisk slått meg at jeg nesten tror jeg er like glad i lille julaften, som jeg er i selveste kvelden. Det er noe med forventningene som ligger i lufta, og alle de siste forberedelsene. Den siste lille touchen, før alt blir som det skal.

Nå er det selvfølgelig ikke jeg som står med hodet nedi klorbøtta og skrubber badet, ettersom jeg er hjemme hos familien, så det kan selvfølgelig være en av grunnene til at akkurat jeg ser på denne kvelden som spesielt magisk. Jeg ser den! 

I dag har jeg vært ute på lunsj med min gode venninne Marlene, som jeg dessverre ser alt for sjeldent! Deretter har jeg støvsugd øveretasjen i huset (noe nytte må man jo gjøre av seg), lagt pinnekjøtt i vann, og bakt juletrøfler til i morgen. Og, det var da det slo meg! 

Jeg er nemlig helt avhengig av disse juletrøflene. Altså... jeg klarer ikke leve en jul uten disse trøflene (som egentlig ikke er trøfler, vi bare kaller dem det her i huset). Det er fire ting jeg er avhengig av for å få en perfekt jul... Tre nøtter til Askepott på tv-en, julestrømpe, pinnekjøtt og juletrøfler. Jo, også familie da, selvfølgelig! 

Så, da tenkte jeg rett og slett at jeg skulle dele oppskriften på disse magiske sjokoladekulene med dere. Fordelen med kakene er at du overhodet ikke trenger å steke dem. De er fiks ferdige etter en liten time i kjøleskapet! Tenk så enkelt! Ulempen er imidlertid at det å bruke et rivjern på kokesjokoladeplater kan føre til en del såre fingre om man ikke er forsiktig (det kan jeg skrive under på, for å si det sånn). 

Okei... SÅ, HERE IT GOES!



Du trenger:

2 plater kokesjokolade

230 gram (ca. 4 dl) melis

100 gram smør

1 egg

kokosmasse


Slik gjør du:

Riv og mal sjokoladen på den grove siden av rivjernet, og bland deretter inn melisen. Rør smøret mykt i romtemperatur, og tilsett det til røra sammen med et halvpisket egg. Elt røren godt sammen, og form deretter små kuler som du ruller i kokosmassen før du legger de på bakepapir. Her er et godt tips å bruke to te-skjeer til å forme massen, så går både raskere, og du slipper unødvendig kliss.

Så enkelt, men så fantastisk genialt godt!

Kanskje blir noen inspirert til å lage litt ekstra konfekt i romjula?

 

- Katinka <3

 

Ranet på dyrebutikken

Hallo igjen, mine kjære venner! Nå skal dere faktisk få et innlegg om noe annet enn hals, betennelse, legevakt og annet sykevræl! HAH, tenk det! Jeg begynner faktisk å bli frisk, så nå klarer jeg meg faktisk med to sånne trekant-smertestillende om dagen, og ikke åtte, som for noen dager siden. DET kaller jeg fremgang! 

Men, nå lovte jeg å ikke snakke om denne mandeloperasjonen, så I´ll shut up! Nå har jeg nemlig landet hjemme hos familien på Fåberg, med to kattepuser på slep, og her blir jeg til over jul. Julestemningen kommer snikende. Det er noe veldig avslappende og deilig ved det å komme hjem til jul, ha tid med familien, og ikke noe jobb eller annet styr som henger over skuldrene. Det å komme seg hit var imidlertid ikke like avslappende. 

For dere som ikke vet det, så har jeg altså to katter. Den ene heter Pepsi, og er en gedigen, tøff og trygg hannkatt. Den andre heter Lilo, og er ei litt mer usikker jente, som ble funnet forlatt av kattemoren sin ute på gata da hun var liten. Og ja, jeg er over gjennomsnittet opptatt av disse kattene. Og ja, jeg er fullt klar over at jeg kommer til å ende alene omringet av 50 katter når jeg blir gammel, bare så det er oppklart.

I alle fall - selv om Pepsi og Lilo er perlevenner, så har det mildt sagt litt forskjellige personligheter. Mens Pepsi fant seg til rette i buret i baksetet, romsterte Lilo hvileløst rundt, og vrei seg i alle mulige retninger, mens hun hylte sin nød. Det tok ikke lang tid før katten begynte å hyperventilere.

Lite visste jeg om at katter i det hele tatt kunne hyperventilere. Altså, hun pustet så høyt at hun overdøvet radioen i bilen, og da hun ikke hadde gitt deg etter en halvtime begynte jeg selvfølgelig å bli en smule hysterisk. Jeg mener... hvor lenge kan egentlig en katt hyperventialere før den besvimer av utmattelse, eller enda verre, får hjerteproblemer.

Så... det er kanskje ikke nødvendig å si at det ikke ble så mye hvile for min del? Da jeg endelig kom frem til Lillehammer (tre timer med hyperventilering senere!), var det første jeg ble møtt med en bekymret mor som poengterte hvor sliten jeg så ut. Takk for den, haha! 

Jeg forsto med det samme at vi ikke kunne gjøre det samme på tilbakeveien. Stakkars Lilo, det må jo ha vært helt forferdelig, så jeg oppsøkte en dyrlege for å spørre om råd. Hvordan i all verden kunne jeg få denne katten til å ta livet mer med ro? Joda, det fantes råd.

Ikke lenge etter gikk jeg ut av butikken med et produkt kalt "Feliway". Kort fortalt er det en flaske som inneholder de hormonene kattene skiller ut når de er i trygge omgivelser, og som dermed gjør de rolige. Jeg betalte 450 kroner for denne flasken med magiske hormoner. 450 kroner! For en spray? Snakk om galskap.

Men, nå har jeg altså sprayet både bur, tepper og annet stæsj full av magiske hormoner, og så får vi satse på at det gjør susen. For 450 kroner bør det søren meg gjøre det. Hah! Så... det var seneste oppdatering fra julehysteriet her på Fåberg. Nå er jeg på vei ut døra for å spise middag og skravle med hele venninnegjengen, som endelig er noenlunde samlet igjen. Det skjer dessverre ikke mer enn én gang i året, men så er det søren meg koselig når det skjer også! 

Dette er Pepsi! Lilo har foreløpig ingen interesse av å være fotomodell. Hun er for opptatt med å gjemme seg under senga, så dette får duge.

PS: Noen av dere som har noen reisetips for nervøse katter? Det tas imot med takk! 

Kleem! <3

Innlagt på legevakta

Hei, kjære venner! HERREGUD for en uke dette har vært. Jeg vet jeg pleier å si det om det har skjedd mye interessant, men denne gangen er det egentlig tvert om. Eller... det har jo for all del skjedd interessante ting, de har bare ikke vært så veldig morsomme. Jeg ville mer kategorisert de som skumle, ubehagelige, og ekstremt smertefulle.

Dere skjønner det, at etter jeg skrev forrige innlegg om at jeg fremdeles pustet etter operasjonen jeg hadde gruet meg så mye til, så gikk det noen dager... og VIPS! så hadde jeg kommet til dag 7 etter operasjonen, dagen alle beskriver som den vondeste, og som legene kaller "smertetoppen". Etter å ha hevet i meg smertestillende annenhver time gjennom dagen, kom jeg imidlertid gjennom, og var strålende fornøyd med det.

"Heretter går det bare én vei - og det er oppover!" tenkte jeg. Så feil kunne jeg altså ta.

To dager senere våknet jeg opp som vanlig, følte noe satt fast i halsen, hostet... og hele senga var dekket av blod! I kid you not. Det var blod på dynetrekket, lakenet, puta, veggen ved siden av senga... Jeg fikk selvfølgelig totalt panikk, og vekket Mari (heldigvis sov jeg hos henne, og var ikke alene) med det samme.

Etter en telefon til Rikshospitalet, og en handlepose som stadig ble fylt med blodig dopapir, ble vi nødt til å kapre en taxi så kjapt som overhodet mulig. Altså.. dette var min største frykt helt siden jeg godtok å gjennomføre denne operasjonen. "Tenk om jeg drukner i mitt eget blod", spøkte jeg til alle rundt meg. Og altså... ettersom jeg fremdeles lever, så druknet jeg selvfølgelig ikke, men der jeg lå på gulvet, med beina oppetter veggen, og blod ut av kjeften, virket det ikke spesielt usannsynlig at det var akkurat det som var i ferd med å skje.

Det er kanskje ikke nødvendig å si at det ble en ganske hektisk taxitur, etterfulgt av en del prøver, stikking og venting på legevakten? Blodet stoppet spontant av seg selv etter en stund, heldigvis, så jeg slapp i det minste å svi igjen såret på nytt. Jeg måtte imidlertid bli liggende på legevakta til observasjon et døgns tid.

Så, der lå jeg altså... og syntes meget synd på meg selv! Jeg er sikker på at jeg plaget sykesøstrene på sykehuset i hjel.

- Hva er det du setter i hånden min nå? Det er ikke noe annet enn antibiotika i den, sant? Jeg får ikke noe beroligende? Hvor mye blodprøve skal du ta? Hvordan fungerer denne snoren her? Hva hvis jeg trenger hjelp?

HAHAHA, stakkars sykepleiere, sier bare jeg. Men, jeg overlevde natta, og ble skrevet ut neste dag. Heldigvis! Og, folkens? Det viste seg at blødningen skyldes en infeksjon i operasjonssåret, så nå som jeg har fått antibiotika er det topp stemning! 

MEN, altså... poenget med dette innlegget? I´M BACK, BITCHES! Haha, okei... ikke helt ennå da, men jeg er søren meg på god vei! Herreguuud, så godt det skal bli å komme tilbake igjen! Jeg skal få en hverdag igjen, juhu! 

Og, om noen av dere noensinne skal operere vekk mandlene - ikke bli skremt av dette innlegget! Altså... det var masse blod, og det var sykt ubehagelig, men det var faktisk ikke farlig! Det skal MYE til før noe blir farlig. Bare kom deg til legevakta, så blir alt fint!

Grunnen til at jeg skriver det nederst er ganske så enkel. Jeg har selv googlet ettervirkninger av mandeloperasjon, og ble skremt til døde av alle historiene om blødninger, og nye narkoser, og sår som aldri grodde. MEN, selv med en blødning og litt komplikasjoner er det altså ikke farlig. Dette er en rutineoperasjon, og legene har gjort dette flere tusen ganger før! Sånn, da har jeg gjort mitt for å gjøre internettet en litt triveligere plass å være! 

PS: Nå blir det ikke like lenge til vi snakkes igjen neste gang! Og, tusen takk til dere som fremdeles er her! :D

- Katinka <3

JEG LEVER!

Oioi, dette innlegget har det uten overdrivelse tatt meg flere dager å skrive! Etter narkosen og fjerningene av mandlene på torsdag har jeg mildt sagt vært handikappet, og jeg kan ikke akkurat si jeg er noe bedre nå. Legen har imidlertid delt de fantastiske nyhetene om at det sannsynligvis bare kommer til å gjøre vondere hver eneste dag, fram til dag nummer sju, hvor det etter planen skal snu. 

Det er jo fantastisk! Haha, så i mellomtiden ligger jeg her med verdens sterkeste stikkpiller (du vet, de som settes inn bakfra, og ikke forfra), med verdens tykkeste gule og illeluktene belegg i halsen, og en utrolig hoven hake! Haha, det ser med andre ord ut som om jeg har "grodd" en dobbelthake i løpet av natta! Sjarmerende! ;)

Disse Pinex Major tablettene jeg blant annet har fått skrevet ut har denne fancy varsel-trekanten på seg, og jeg tar ikke akkurat få av dem om dagen... derfor får dere tilgi meg om skrivefeilene florerer litt mer enn de ellers ville gjort! Det er plutselig litt vanskeligere å skulle forholde seg til et tastatur! 


Og til dere som ikke tror på hvor svimlete man faktisk blir av narkose? Ta en titt på videoen min kjære far filmet av meg mens jeg våknet etter operasjonen. Haha, nå drikker jeg meg veldig sjeldent snydens full, men jeg vil tro det er omtrent slik jeg ville sett ut etter en litt for fuktig kveld på byen.

Jeg stilte visstnok de samme spørsmålene opp til ti ganger, og hang generelt ikke med på det folk rundt meg prøvde å fortelle meg. På videoen over har jeg heller ingen sminke på, er full av kviser, og ser generelt litt dopa ut... Haha, så HER blir vi godt kjent folkens. Ingen grunn til å kun vise glansbildene av seg selv, sant? Si dere er enige, please! 

Uansett... siden onsdag har jeg altså klart å drikke to kopper med kald suppe, og spise tre saftis, samt litt most fiskebolle i hvit saus i et veldig stolt øyeblikk. Og altså... JEG ER SÅ SULTEN, jeg klarer bare ikke spise, fordi det gjør så vondt... er det noen av dere der ute som har et tips til noe som glir ned uten å sette seg fast, er mildt for halsen, og kan spises kaldt? Det tas imot med stor takk! 

Og til dere litt tøffe sjeler der ute, som lurer på hvordan en hals ser ut etter en mandeloperasjon... det skal dere få se! Jeg slenger nå ved et bilde tatt på dag nummer tre, og dere som ikke ønsker å sette kaffen i halsen, eller miste matlysten med det samme, anbefales å se vekk fra datamaskinen i dette øyeblikk, haha! 

SÅNN ser det ut! Som et fuckings katastrofeområde... og om noen av dere er villige til å gjette hva det lukter... ja, så tror jeg kanskje dere har helt rett. Det lutker helt forferdelig! 

Såååå, da fikk dere innblikk i en ikke fullt så glamorøs hverdag. Jeg tenkte jeg skulle ødelegge hele den freshe blogg-følelsen med disse bildene. Haha, neida, lover å komme tilbake med freshe bilder som faktisk gir feelgood, men jeg mener... det er da greit med litt virkelighet innimellom også, er det ikke?

Jeg klarer nemlig ikke tenke på stort annet enn denne hersens halsen om dagen! Blæh! 

- Katinka <3

Da var det klart for narkose...

GUD, jeg VIL IKKE! Altså, det er en grunn til at jeg ikke har skrevet til dere her inne på bloggen i det siste. Jeg har nemlig lagt meg ned i fosterstilling, i ren og skjær protest! 

Dere vet de der tennisballene i halsen jeg har klaget over i åtte uker i strekk? Ja, det viser seg at jeg har gått med kronisk halsbetennelse, som per dags dato har vart i åtte uker. Det fant jeg ut etter en meget hyggelig samtale hos halsspesialisten.

Samtalen foregikk omtrent slik:

Lege: - Hva plager deg?

Meg: - Jeg har hatt fire halsbetennelser siden mai, og nå nekter den siste å gå sin vei. Det gjør vondt hele tiden.

Lege: - Kan du gape opp for meg?

Stillhet...

Lege: - Oi, ja! Disse må fjernes, det er det ingen tvil om!

Hvorpå jeg kniper tennene sammen, smiler tappert, og deretter bryter sammen i krampegråt så snart jeg er ute av kontoret, midt i Bogstadveien, mens alle forbipasserende ser på meg som om jeg var spedalsk. 

For dere skjønner det... det å skulle fjerne mandlene er mitt aller største mareritt! Helt siden jeg var liten har jeg insistert på at jeg heller vil dø enn å frivillig legge meg i narkose, men på torsdag blir jeg altså nødt til å bite i meg de ordene. 

Klokken 12:45 legges jeg under kniven. Da skal de altså skjære ut mandlene mine, og jeg er pokker meg LIVREDD! De siste nettene har jeg utelukkende drømt om døden, og jeg innser vel selv at jeg begynner å bli en smule nevrotisk. Jeg vet jo innerst inne at det er en rutineoperasjon, men jeg kan ikke noe for det... tanken på å bli dopet ned til å sovne mot min vilje, og deretter bli skjært åpen i halsen, virker skremmende!

På den lyse siden skal jeg i alle fall bli frisk til jul! Det er vel noe, tror jeg. For å fokusere på det positive, mener jeg!

Er det noen av dere andre der ute som har operert vekk mandlene noen gang? Er det noen som har en solskinnshistorie å dele med meg? JEG TRENGER DET!



 

- Katinka <3 (Hører dere ikke noe etter torsdagen, så ligger jeg i koma).  

hits